På NRK.no kan du nå få med deg spillefilmen Blind (2014), skrevet og regissert av Eskil Vogt. Vi møter Ingrid, spilt av Ellen Dorrit Petersen, som mister synet i voksen alder. Hun sitter mye innendørs ved vinduet sitt og prøver og huske hvordan det er å se, og går tilsynelatende gjennom en sorg over funksjonstapet sitt.
At funksjonsnormative personer plutselig får en funksjonsnedsettelse, er et ganske vanlig tema i litteraturen og på TV-skjermen, nå også aktuelt på kino med filmen The sound of metal. Hvis hverken skuespiller, manusforfatter eller regissør selv har en funksjonsnedsettelse, kan det bli en kjedelig og klisjémessig affære. I noen tilfeller kan det gå så ille som i den beryktede Et helt halvt år, som i bunn og grunn bærer budskapet at det er bedre å være død enn å ha en funksjonsnedsettelse. Grøss.
Jeg synes ikke at «Blind» går i denne fellen, jeg synes karakteren Ingrid er troverdig og mangefasettert. Gjennom hennes opplevelser og tanker om hvordan hun kan ferdes ute i den nye virkeligheten, så får vi innblikk i flere reelle problemstillinger som blinde og svaksynte personer møter på. Eksempelvis å nesten snuble over en dårlig parkert sykkel, noe vi har sett stadig mer av med elsparkesyklenes inntog.
Ingrid kjenner på avstanden mellom henne og samboeren Morten, og lurer på om han har blir lei av henne nå som hun lever med en funksjonsnedsettelse. Selv om Ingrids situasjon er spesifikk til synet, er det mye ved tankene og redslene som virker universelt. Hvordan et forhold påvirkes av at den ene parten møter vanskeligheter, frykten for at kjæresten din savner noe du ikke kan gi. Følelsen av å langsomt miste den andre, eller kanskje deg selv. Kanskje miste grepet om hva som er virkelighet, og hva som er dine egne forestillinger, en tråd vi kan følge fra Eskil Vogts tidligere manus.
Som regissør leker han med ulike lag med fortellerteknikk, noe som kobles mot at Ingrid som fortellerstemme også sitter og skriver på et filmmanus. Det skaper gode effekter, og balanserer fint på grensen mellom hva som er vellykkede eksperimenter og hva som bare blir for forvirrende for oss som publikum. Jeg liker også at det er karakteren Ingrid som bærer historien, både når hun forteller om virkeligheten og når hun skriver fiktive scener. Hun blir ikke bare snakket om, det er hun som fører samtalen.
Det kommet tidlig fram at Ingrid og Morten ikke har barn, og vi hører noen av hennes refleksjoner rundt å skulle være en forelder med en funksjonsnedsettelse. Hun har aldri sett en blind mor dra en barnevogn etter seg, sier hun, det måtte hun vel ha husket. Hun forteller at hennes (ikke navngitte) øyesykdom er arvelig, så hun risikerer å gi det videre til et barn. Også dette er problemstillinger som personer med funksjonsnedsettelser ofte tenker på i forbindelse med å stifte familie.
Filmen er tilgjengelig på nrk.no ut 2. februar, ellers finner du den i streamingguiden her. Det står også at den skal sendes på NRK3 den 12.2 kl 21.30. Jeg vet at det ble laget en synstolkning av filmen i 2014, men jeg har faktisk lett etter en direktelink til denne uten å finne det. Send oss gjerne tips hvis du vet hvor det er. (En senere film Eskil Vogt skrev manus til, Thelma (2017), er synstolket på appen MovieReading.)
Tekst: Bianca Bernhoft Løkkeberg
Illustrasjonsbilde: Andriyuko Oodilnyk, Unsplash
Bildebeskrivelse: vi ser to øyne, som ser ut som de tilhører en mann og en kvinne som har kinnet inntil hverandre.
Les også: Blindeforbundets side om retinitis pigmentosa