I ett år og tre måneder har Robert Steen vært byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo. Før dette var han finansbyråd i hovedstaden. Da han ble spurt om han var interessert i å gå fra posten som finansbyråd til helsebyråd, ba Robert Steen om 24 timers betenkningstid.
Tekst og foto: Ellen Anker Storset
Bildebeskrivelse: Vi ser byråd Robert Steen stå foran Oslo Rådhus og smile. Han har på seg briller og en mørk jakke.
Steen beskriver tankene som gikk gjennom hodet disse timene: – Hvilke forutsetninger har jeg for å være helsebyråd? Å ta ansvaret for dette området uten noen som helst formell kompetanse innen helsefag?
Men så tenkte han på de erfaringene han hadde fått gjennom livet, som sønn av en far som var toppolitiker med depresjoner og alkoholisme, som ansvarlig storebror til tre brødre. Og ikke minst som pårørende for sønnen Mads som gikk bort med muskelsykdommen Duchennes muskeldystrofi for syv år siden. Som far til Mads hadde han rollen som både saksbehandler, jurist og løvepappa. Robert Steen kjente på at vekten og summen av erfaringene veide tungt nok og han takket ja til posten som helsebyråd.
Så sitter vi her, et drøyt år senere. Quartens utsendte har fått tid med Robert for å snakke om det som har tatt det meste av oppmerksomheten og tiden hans i rollen som helsebyråd: Koronapandemien.
– Jeg husker godt de første dagene. Under bystyremøtet 6. mars tikket det inn en SMS til byrådsleder Raymond Johansen og vi hørte om den første koronasmittede personen som hadde landet i Nord-Norge. Dagen etter kom de første meldingene om smittede skiturister fra Østerrike og Italia. 12. mars stengte Norge ned. Men dagen etter, 13. mars, gjorde et enda større inntrykk på meg. Da fikk vi høre om det første koronarelaterte dødsfallet ved et sykehjem i Oslo, forteller Robert og fortsetter:
– Nedstengningen bar preg av mye frykt og redsel. På denne tiden var vi mer forberedt og rustet for terroraksjoner enn for en pandemi. Vi så mye panikkartet atferd i begynnelsen av mars. Man var redd for massespredning og massedød i Norge. Det ble fattet vedtak som ikke burde vært fattet, som for eksempel at 133 kommuner innførte besøksforbud i bofelleskap og omsorgsboliger. Dette ble gjort i strid med rettighetene deres. Det tok heldigvis ikke mer enn en uke eller to før myndighetene skjønte at man hadde gått for langt. Denne nedstengningen og måten det ble gjort på rammet særlig mennesker med funksjonsnedsettelser. I Oslo ble 209 personer ble berørt av besøksstans i boligene sine. For mange var dette en veldig vanskelig tid, og vi har beklaget overfor de som bor i boligene og deres pårørende.
– Vi gjorde oss en dyrebar og viktig erfaring fra første nedstengning i mars 2020:
Vi lærte at vi skal gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser før vi stenger ned noe som helst. Vår jobb er å beskytte, ikke isolere, oppsummerer Robert.
Det er mange mennesker som ikke har blitt sett og hørt under pandemien. Ikke alle roper høyt på vegne av seg selv eller andre når tjenester uteblir eller noe ikke fungerer. På papiret og i lovverket finnes mange måter å si ifra på. Men til tross for dette er det mennesker som lider. Hva tenker du om det?
– Som politiker må jeg sette av tid og ressurser til å nå funksjonshemmede som ikke har tilstrekkelig med ressurser rundt seg og får et godt nok tilbud. Mange funksjonshemmede når fram via klageordninger som går hele veien til statsforvalteren. Men strukturer og det offentlige når bare så langt som det gjør. Pandemien har gjort at mange funksjonshemmede ikke har blitt sett og hørt og mange kjenner isolasjon og ensomhet på kroppen. Vi er inne i en tid hvor også vi andre må trå til overfor dem som trenger det. Som naboer, familie, venner og bekjente.
– Jeg hører stadig vekk hjerteskjærende historier. Det kommer til å bli mye å reparere når pandemien er over. Vi må sørge for at koronapakkene fra myndighetene er der også etter at vaksinene er rullet ut, og samfunnet åpner opp igjen.
Målet for oss som jobber for full likestilling for funksjonshemmede er at Oslo blir en by for alle. At vi kommer dit gjennom godt planarbeid, inkluderingsarbeid, likestillingsfokus og helhetstenkning. Byrådet i Oslo vedtok 18. juni 2014 at hovedstaden skal være universelt utformet innen 2025. Hva tenker du om det? Det er ikke lenge til 2025?
– Dette er et hårete mål og jeg stiller meg undrende til hvordan noen skal klare å oppfylle dette. Jeg har gått mye gatelangs i Oslo og har gjort meg mine erfaringer og tanker rundt alt som ikke tilfredsstiller kravene til universell utforming. Jeg har selv vært med sønnen min Mads i rullestol på Nasjonalteateret T-banestasjon og opplevde det som direkte farlig. Her ved kontoret mitt ved Klingenberg i Olav Vs gate er det blitt laget gågate og jeg spør meg; har det vært tilstrekkelig med brukermedvirkning her?
Robert Steen forteller videre at han aldri skulle bli politiker. – Som politiker bruker man mye tid på å få til lite. Men så ble jeg politiker og et grunnleggende premiss er å kunne bety en forskjell. Jeg fikk nyansert synet mitt fra det å være pårørende til møtet med rollen som helsebyråd. Det er få, om noen som har full innsikt og forståelse for andre menneskers liv. Om du ikke har vært i en annet menneskes sko, har du begrenset forståelse. Skal vi jobbe med holdningsendring til funksjonshemmede må vi først jobbe med bevisstgjøring og kunnskap rundt hva det vil si å leve som funksjonshemmet. I Byrådserklæringen har vi innlemmet funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD) som plattform for arbeidet vårt. Dette er bare en start på en bevisstgjøring på dette området. Alle reiser må begynne et sted.
Men når vaksinene er rullet ut og pandemien demper arbeidspresset på dere som styrer byen vår, hva da? Hva står høyest på prioriteringen av saker du vil gå løs på? – I tiden som kommer vil koronapandemien fortsatt være vårt viktigste satsningsområde. Å reparere etter den.
NHFer Roger W. Holland var den første nordmannen som fikk Moderna-vaksinen 15. januar. Her sammen med helsebyråd Robert Steen. Foto: Oslo kommune
Bildebeskrivelse: Vi ser en mann med munnbind og rutete skjorte som sitter i en elektrisk rullestol. Han snakker med en dresskledd mann som sitter på huk foran ham, han har også munnbind.