Crip Camp: A Disability Revolution gir oss et fantastisk innblikk i betydningen Camp Jened hadde for vår rettighetsbevegelse i USA, og i aksjonismen til legenden Judith Heumann.
Crip Camp ble lansert på Netflix nå i mars, og er produsert av selskapet Higher Grounds som eies av Barack og Michelle Obama. James LeBrecht er en av hovedpersonene i dokumentaren, som en av leirdeltagerne på Camp Jened på 70-tallet, og han har hatt regi sammen med Nicole Newnham. Likevel må det kunne sies at aktivisten Judith Heumann er stjernen som skinner klarest gjennom filmen.
Filmen starter i 1971 på Camp Jened i New York, hvor Heumann er en counselor på leiren mens LeBrecht er en 15 år gammel leirdeltager med en filminteresse. Det er fint og interessant å se disse gamle filmklippene skutt med et enkelt kamera, og vi får flere oversiktsbilder over hvordan en slik leir blir organisert med mange ungdommer og flat struktur. Tidskoloritten fra 70-tallet er komplett med langhårede hippier, gitarspilling, mye medbestemmelse og referanser til Woodstock. Intervjuene med ungdommene viser at de har de samme ønskene og ambisjonene som unge personer med funksjonsnedsettelser har i dag, og leiren ble opphavet til Independent Living-bevegelsen i USA.
Etter den første biten om Camp Jened, så følger vi LeBrecht, Heumann og noen andre leirdeltagere gjennom 70-årene og deres rettighetskamper. Vi tas med forbi 1973 og The Rehabilitation Act og kommer til 1977 hvor vi er vitne til en 26 dager lang okkupasjon av HEW-bygningen i San Fransisco. Aktivistene ønsker at det skal undertegnes reguleringer av seksjon 504 i The Rehabilitation Act, fordi dagens rettigheter bare gjelder i teorien og ikke i praksis, noe som høres kjent ut også i den norske rettighetskampen!
Det er utrolig spennende å se denne lange og utmattende sit in-demonstrasjonen dag for dag, med Heumann i spissen som kjemper utrettelig for å presse politikerne og samtidig holde motet oppe hos sine kamerater. Folk sover på gulvet, risikerer liggesår, sultestreiker og blir truet av politiet. De får støtte av blant annet The Black Panthers og av homoaktivister. Når de blir møtt av en grå byråkrat som har fått den utakknemlige oppgaven å skulle avvise kravet deres (på sin sedvanlige grå måte), så kommer Heumann med en liten tale som man bare må felle noen tårer til. Det er så sterkt, det er så tidløst og det er så universelt hva hun ønsker på vegne av seg selv og sine medborgere med funksjonsnedsettelser. Dette burde alle skoleelever få se i historietimen, overføringsverdien fra USA til Norge er helt klart tilstede.
Man får lyst til å juble når de endelig vinner, og vi får dette flotte sitatet: “We literally believed we could beat the US government. And not only did we believe it, but we fucking did it! And we did it together.” – Corbett O’Toole, demonstrant i 1977
Videre kommer vi til 1980, hvor vi igjen ser Heumann prate til sine medaktivister. «Jeg burde kanskje være glad,» sier hun, «men vet dere hva? Jeg er så lei av å skulle være takknemlig for en tilgjengelig do.» Det er så deilig å se en aktivist som ikke bare er fornøyd med smuler fra maktens bord, men tar det som en selvfølge at man er verdt mer enn som så. «I basically feel that if I have to feel thankful about an accessible bathroom, when will I ever be equal in the community?» Vi stiller det samme spørsmålet. Mot slutten tar dokumentaren oss med til 1990, hvor vi er vitne til den store seieren med the Americans with Disabilities Act (ADA), uten at det betød slutten på kampen om like rettigheter.
Hva skal vi ta med oss fra Crip Camp? Skal vi kreve av oss selv at vi må risikere liv og helse for å ligge på gulv i ukesvis, sultestreike og tåle trusler og sjikane for å kjempe for retten til et likeverdig liv? For de fleste er dette for mye å forvente, og vi burde ikke trenge å ofre helsen vår for å få menneskerettighetene våre oppfylte. La oss ta med oss at ingenting er umulig når vi kommer sammen og støtter hverandre, når vi ikke er redde for å ta opp plass og la stemmene våre bli hørt! Vi utgjør verdens viktigste rettighetskamp, og vi skal kjempe videre.
Tekst: Bianca Bernhoft Løkkeberg, NHF Oslo
Bilde: Exchanges Photos (2014), CC BY-NC-ND 2.0
Bildebeskrivelse: To bautaer i vår bevegelse møtes – amerikanske Judy Heumann og australske Stella Young. De sitter i hver sin rullestol, smiler mot kameraet og holder hverandre i hånden. I bakgrunnen ser vi et amerikansk flagg.