Jeg leser og følger med om dagen på debatten som løper om stakkars unge fødekvinner. Det er interessant å følge debatten fra sidelinjen, og spørsmålet jeg stiller meg er: Hvorfor opplever ikke unge kvinner å stå i sentrum for sin egen fødsel og barseltid? Er fødekvinnene blitt så krevende eller er det på tide med en liten revidering av nasjonal barselomsorg? Jeg lar spørsmålene henge i luften, mens jeg heier på alle som setter fokus mot kvinnen.
Tekst: Vibeke Helander Bolstad, leder for Landsforeningen for Kvinner med Bekkenleddsmerter Oslo – LKB
Jeg har lyst til å sette søkelyset mot kvinnens bekken. Bekkenet skal som et utgangspunkt bære en tung bør under svangerskapet og det skal være sterkt for barnet som bæres i årene etterpå.
Er det da for mye å kreve at det kommer nasjonale retningslinjer om svangerskaps- og barselomsorg som også omfatter mor? Jeg undrer … Et tilbud basert på forskning og kunnskap, hvor kvinnen kan be om hjelp når kroppen ikke virker som den skal. Om vi tilpasser tilbudet og forskningen til kvinnens behov, så hadde vi kanskje ikke fått hashtager som skaper forventninger og krav når kvinnen møter helsevesenet.
Det å være gravid og føde er kanskje den største jobben du kan gjøre i ditt liv. Samtidig som du kanskje aldri har vært mer sårbar og styrt av ting du ikke kan ha kontroll på.
Når jeg ventet min første så pakket jeg fødebag i lang tid, så tv-programmer om andre kvinner som fødte barn, lakket negler og timet alle avtaler etter termindatoen.
Jeg hadde glemt å planlegge for at ikke alle kommer på termindatoen sin. Babyen ble født en uke før tiden, avtalene gikk i vasken og jeg spiste ingen av de mange energibarene jeg hadde i baggen. Jeg hadde ikke planlagt for at jeg var kvalm og at beroligende musikk rett og slett var lite fristende. Rommet med badekaret var opptatt.
Men jeg gjorde alt jeg kunne for å forberede meg og mer til. Hvorfor er det så viktig som kvinne å være ekspert på temaet å føde og være mamma? Hvor mange har ikke planlagt fødselen til minste detalj, skrevet fødebrev og pakket en full koffert med rekvisitter for fødselen, for så å ha endt opp med hastekeisersnitt eller epidural som absolutt ikke var aktuelt i utgangspunktet. Duftlysene og den beroligende musikken med bølger fra havet ligger urørt i baggen i hjørnet og støver ned.
Noen ganger tenker jeg det er lettere å kjøpe en hundevalp. Da må du godkjennes av kennelen, og du melder deg på valpekurs. Du får kyndig hjelp fra kennelen fra den dagen du henter din lille søte om søvn, mat og oppdragelse. Du kan ringe når du har en krise for den lille ikke vil spise. Jeg ringer fortsatt min oppdretter, 3 år etter. Før jeg fant LKB, så hadde jeg ingen å ringe til når jeg lurte på hvorfor bekkenet ikke er slik jeg hadde håpet. Så hvem skal barselkvinnen ringe til?
Det florerer av gode råd til gravide, fødende og barselkvinner. Det er ikke lett å vite hvilken stemme en skal lytte til.
Det er ikke enklere å leve med bekkenleddsmerter heller. Rådene står i kø. Selv om jeg ikke lenger leter på #SoMe. Så er egentlig «nabokjerringenes råd» borte? Det beste tipset jeg stadig får er: har du forsøkt fysioterapi? Da smiler jeg bare og takker for rådet. De skulle bare visst. Jeg har til slutt prøvd det meste som eksisterer i behandlingsverden fra fysioterapi, kiropraktor, osteopat, naprapat, akupunktur, healing og mye mer. Så nå kan ingen riste på hodet og tenke, «det er jammen ikke rart at du ikke blir bra. Du har jo ikke prøvd…» For det har jeg, virkelig.
Nå lytter jeg til min egen stemme. Og jeg omgir meg med behandlere som jeg føler aksepterer og respekter den. Jeg brenner for at fødekvinnene skal få lytte til sin egen stemme og kunne søke hjelp når de er fortvilet eller usikre. Da skal det føles godt å spørre, ikke en diskusjon om hva du trenger.
Og du fødekvinne, hvis jeg skal kunne få lov å gi deg et råd, som du selv kan velge å lytte til: Jeg skulle ønske noen hadde forklart meg at jeg ikke trengte å ha masse barselbesøk, ha bakt kaker ferdig til å ta imot halve kongeriket og virkelig forberedt meg på å være den perfekte vertinne og mor. Hva om jeg hadde hatt mer fokus på å hvile ut, ha babyen på brystet og spurt eksperter om råd når tårene presset på. Latt mitt bekken hvile. Latt kroppen heles etter den heftigste opplevelsen den mest sannsynlig vil komme til å oppleve.
Når barn nr. to kom til verden, da reiste vi på bort på hytta og stengte verden ute. Vi var de viktigste.
Så senk skuldrene, du trenger ikke være den perfekte fødekvinne og mor. Tenk på at de som gikk veien før deg også var utrygge når de trådde inn i sin nye rolle. Husk heller på å kjøpe deg en god stol, la naboen komme med middag og kjenn etter hva du trenger.
Jeg er helt overbevist om at vi sammen kan vi finne løsninger, når noen er så modige at de sier høyt hva de mangler. Vi som organisasjon tror på at vi er sterkere når vi jobber sammen, så kanskje du kan bruke din stemme gjennom vårt arbeid? Vi ønsker deg så hjertelig velkommen som medlem, du kan finne veien til innmelding HER.
Vi heier på hashtager og kvinner med mot i brystet. Og at fødekvinnen blir en del av barselomsorgen i Norge. Da kan vi alle senke skuldrene og vi drar lasset i samme retning.
Sammen kan vi gi kvinner den beste barselomsorgen og den informasjonen de fortjener.
Bilde: Solen Feyissa, Unsplash
Bildebeskrivelse: Vi ser en mor i en sykehusseng som holder sitt nyfødte barn. Vi ser ikke morens ansikt, hun holder hånden på barnets hode.