På begynnelsen av 90-tallet fikk kommunene ansvar for å tilrettelegge for at folk med utviklingshemming skal kunne leve liv på lik linje med alle andre. HVPU-reformen som den da ble kalt la ned helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) og flyttet ansvaret til kommunene. Det samme ansvaret som kommunen har for at alle andre innbyggere skal få bistand når de trenger det. Bistand til å leve frie og likestilte liv.
Kampen mot institusjoner og institusjonalisering har vært av de viktigste for funkisbevegelsen. Dessverre har vi over mange år sett en tendens til at botilbud bygges mer og mer lik institusjonene fra gamle HVPU. Dette er ikke noe nytt, men kommune etter kommune følger etter. Heldigvis har dette den siste tiden fått oppmerksomhet. Da Fredrikstad kommune skulle bygge en avlastningsinstitusjon med flere titalls plasser var protestene høylytte. Når utviklingshemmede i Randaberg blir tvunget ut av sine hjem blir det medieoppslag. Dette er bra. Det er få kulturbærere fra reformens dager. Det er lett å glemme at det var gode grunner til at institusjonene ble lagt ned. At de bidrar til diskriminering. Det kan være vanskelig for politikere når administrasjon sukrer forslagene med moderne bygninger, bedre fagmiljø og sparte penger. Det burde være lett når de leser nyere forskning som tilbakeviser argumentene for store enheter en etter en.
Selv om reformen for mange bidro til mindre enheter og bedre liv i eget nærmiljø, klarte den aldri å skille mellom bolig og tjenester. Fremdeles er båndene altfor tett mellom det å bo og det å få tjenester. I Oslo er det såkalt fritt brukervalg. For hovedstadens utviklingshemmede betyr det at de gis en viss mulighet til å velge leverandør av tjenester. Problemet med dette er at det oftest også innebærer at en må bo der tjenestene ytes. Hvis en er misfornøyd med tjenestene, må en flytte for å bytte. Hvis en er misfornøyd med hvor en bor, må en ofte bytte tjenesteleverandør. Dette er dypt problematisk. Utviklingshemmede lever ikke liv på lik linje med andre.
Unicare har i det siste planlagt det de kaller en eventyrgård i Ski rett utenfor hovedstaden. Hit har de ønsket å flytte brukere av sine tjenester i Oslo, både botilbud, pleie- og omsorgstjenester, avlastning og dagtilbud. Mange titalls utviklingshemmede fra hovedstaden skulle få tilbud på denne gården som for meg i stor grad fremstår som et skummelt eventyr uten lykkelig slutt. Heldigvis har Utvalg for areal, klima og byggesak i Nordre Follo nå enstemmig stoppet planene på grunn av plasseringen. Likevel skriver kommunedirektøren at «Unicares konsept inneholder mange spennende momenter med tanke på å blande flere funksjoner på samme sted.» Vi må fortsatt være på vakt når kommuners administrasjon ikke ser det problematiske med totalinstitusjoner.
Byrådet i Oslo har fastslått at de skal bygge sin politikk på funksjonsevnekonvensjonen (CRPD). Slike store enheter er ikke i tråd med konvensjonen. Det trengs at vi alle er på vakt for å hindre at det vil bli bygget store enheter i Oslo. Det finnes eksempler på dette, men vi må forhindre at også hovedstadens politikere og administratorer blir forledet til å tro at dette er fremtiden.
Derfor er jeg glad for at helsebyråd Robert Steen er svært tydelig når han treffer rådet for funksjonshemmede i Oslo. HVPU-reformen er ikke død, sier han og er veldig tydelig på at Oslo kommune ikke ønsker re-institusjonalisering velkommen.
Tekst: Cato Brunvand Ellingsen, Vernepleier – Politiker i SV – Alliert
Foto: Colourbox
Artikkelen inneholder faktafeil for det eksisterer fortsatt institusjoner for utviklingshemmede, men de eies av stiftelser og aksjeselskap.
Dette er skremmende, de skal flyttes bort fra familie og kjente på et helt ukjent sted. Husk på at vi alle skal kunne velge hvor vil bo. Et kjent nærområdet er veldig viktig , og gir trygghet i hverdagen.