Oslo Extra Large deler hvert år ut sin pris til en person som har gjort en spesielt stor innsats for å gjøre Oslo til en mer romslig og inkluderende by. Prisen ble delt ut av ordfører Marianne Borgen på Litteraturhuset 16. november, og ifølge OXLO sin begrunnelse får Sadia Iqbal OXLO-prisen 2018 fordi «Sadia er et synlig og aktivt forbilde som bidrar til å løfte andre, spesielt kvinner og unge med funksjonsnedsettelse, til økt deltakelse i samfunnet.» Oslo F gratulerer Sadia så mye med den velfortjente prisen, under kan dere lese hennes flotte takketale! Se også denne presentasjonen av henne.
OXLO-prisen 2018
Tekst: Sadia Iqbal
Kjære Oslo, kjære familie, venner og nære. Takk for at dere har kommet hit i dag. Takk til OXLO-prisens jury som har tildelt meg denne store utmerkelsen og som anerkjenner mitt engasjement. Denne anerkjennelsen kom som en overraskelse og som har virkelig rørt meg.
Jeg er Sadia Jabeen Iqbal, 32 år gammel og har pakistanske foreldre, men født i Norge. Jeg vokste opp i Groruddalen sammen med mine tre søsken. Som 10 måneder gammel var jeg på reise i Pakistan. Jeg var en av de få som ikke fikk vaksine mot polio, og på denne reisen fikk jeg sykdommen. Det snudde opp ned på livene våres, mamma sitt og mitt, og i dag lever jeg et liv som er ganske så likt ditt, men med en funksjonsnedsettelse.
Jeg har alltid vært opptatt av likestilling, rettferd og samfunnsdeltakelse. Mine opplevelser og erfaringer i forbindelse med sykdommen har vært spiren til mitt engasjement i å jobbe for bevegelseshemmede med innvandrerbakgrunn, integrering, kvinnerettigheter, psykisk helse blant unge minoriteter og inkluderende arbeidsliv. Dette arbeidet betyr så mye for meg, og mitt mål er å jobbe i en stilling som gir meg mulighet til å påvirke og til å skape reelle endringer i samfunnet, både i Norge og internasjonalt.
Mandag ettermiddag når jeg så et tapt anrop på mobilen fra Channeh Maram Joof og med en oppfølgende SMS hvor det stod «Salam Sadia, kan du være så snill å ringe meg. Det haster. Wasalam Channeh.» ble jeg ærlig oppriktig bekymret. Jeg som er et familieorientert menneske og bryr meg veldig om personene rundt meg, logisk nok tenkte jeg at nå har det skjedd noe virkelig galt og min hjelp trengtes. Det hjalp heller ikke når jeg ringte tilbake og Channeh virket stresset og snakket fort. Det førte bare til at jeg måtte be Channeh gjenta det hun sa flere ganger, og det var slik jeg fikk vite at jeg hadde vunnet årets pris. «Er du sikker på at jeg vant den?», «Du tuller med meg nå, ikke sant?» var de to eneste setningene jeg fikk mumlet frem i telefonen. Overraskelsen var ekstra stor, spesielt siden jeg ikke visste at jeg var nominert en gang. Min kollega Ingrid Thunem fra Norges Handikapforbunds Ungdom, var den som hadde nominert meg til prisen. En overveldende følelse av takknemlighet og ydmykhet fylte straks kroppen min og jeg følte at jeg måtte holde tilbake tårene litt, mens jeg fikk ytret et «Tusen takk» til Channeh.
Dagene frem til prisen skulle offentliggjøres har vært svært hektiske, ikke visste jeg at å vinne en pris ville bety mye forberedelser i forkant slik som pressemeldinger, fotografering, gjesteliste, intervju og å skrive tale. Jeg som er sjenert til vanlig har bare måttet fortelle meg selv at jeg må ta meg sammen og ikke la meg skremme av nervøsiteten jeg har gått å følt på. Det er fortsatt litt surrealistisk for meg å stå her foran dere, da jeg til vanlig ikke er så glad i oppmerksomhet og nå har det kommet i bøtter og spann. Det gjør nesten litt vondt å smile hele tiden nå, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har takket Gud og alle som har gratulert meg.
Alt har skjedd fort denne uken, og det har tatt noen dager før prisens tyngde har gått opp for meg. Det er først i går kveld at jeg skjønte viktigheten av å få tildelt denne anerkjennelsen som den første minoritetskvinnen med funksjonsnedsettelse. En anerkjennelse som ser mitt arbeid som en kvinne med minoritetsbakgrunn og en funksjonsnedsettelse, en anerkjennelse som verdsetter innsatsen min for kvinners deltakelse og selvstendighet med og uten funksjonsnedsettelse. Å få tildelt OXLO-prisen understreker i dag ikke bare det arbeidet jeg gjør, og at jeg bør fortsette med det. Prisen viser også at mitt engasjement og mitt bidrag til samfunnet tas på alvor. Det er med på å forsikre meg at jeg har en plass i samfunnet, og at Oslo er også min by.
Å få denne prisen sender samtidig et tydelig signal om at kvinner som meg, med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelser kan og være med på å forme samfunnet som de er en del av. Det er her vi kvinner må hente styrken vår fra og det er her vi bør søke støtte. Samfunnet former ikke oss alene, men vi som er dens borgere er med på å forme den også. Derfor må vi kvinner stå sammen og løfte hverandre opp. Vi trenger et mangfold av sterke forbilder som unge jenter og kvinner kan se opp til og hente inspirasjon fra. Denne prisen som jeg har fått æren av å motta er derfor ikke kun min. Den tilhører også de kvinner som har kjempet i en årrekke, som gir av seg til samfunnet uten å forvente noe tilbake, og som jobber bak kulissene hele tiden med å stå opp for andre kvinners rettigheter og som bidrar til en mer inkluderende Oslo. Disse kvinnene er jeg stolt å være en del av!
Livet som en kvinne med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelse har ikke vært enkel. Motstanden har gjort meg til en aktiv og engasjert forkjemper for et inkluderende samfunn hvor det er plass til alle mennesker uansett alder, etnisitet, funksjonsgrad, kjønnsidentitet og religiøs tilhørighet.
Jeg har gjennom ulike bidrag til samfunnet, deltatt i ulike aksjoner for likestilling i kampen for samfunnsdeltakelse for unge kvinner med nedsatt funksjonsevne og minoritetsbakgrunn. 8. mars i år var derfor en veldig spesiell dato for meg og andre kvinner med funksjonsvariasjon. Det var den dagen vi tok eierskap over kvinnebevegelsen og deltok for første gang i 8. mars-toget på Youngstorget med egen parole «Frihet også for verdens rullende kvinner! La oss delta og bidra på lik linje som alle andre.» Hverken frihet eller likestilling har kommet gratis noen gang. Det er noe som må kjempes for, støttes og arbeides for i lang tid. Jeg har selv erfart på min egen kropp de begrensningene samfunnet har lagt for livsutfoldelse for funksjonshemmede. Jeg er dessuten også veldig enig i den nye generalsekretæren hos Norges Handikapforbund, Sunniva Ørstavik, når hun sier at funksjonshemmedes rettigheter er den moderne tids nye menneskerettighetskamp. Gjennom mitt arbeid i Norges Handikapforbund har jeg fått sjansen til jobbe med nettopp dette. Jeg har kunnet bidratt til å bevisstgjøre og engasjere minoritets ungdommer med nedsatt funksjonsevne om å stå på deres krav og rettigheter. At de skal stå på for å kunne forme deres egen hverdag, å kunne ta selvstendige valg og finne muligheter der andre ser lukkede dører.
«Hvorfor skal du jobbe? Hva skal du med en utdanning? Du kan jo bare gå på trygd og slappe av hele livet.» Disse utsagnene er noe jeg har hørt ganske ofte gjennom livet fra velmenende folk fra ulike minoritetsmiljøer. For meg har utdannelse og arbeid vært veien mot frihet og egen selvstendighet. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte vise verden at det går an å leve et meningsfylt liv selv om man har en funksjonsnedsettelse og en flerkulturell bakgrunn. Det er en antatt misforståelse blant minoritetskulturer om at livet med funksjonsnedsettelse er et liv uten mening. I de fleste minoritetskulturene er det fortsatt et tabu å ha en funksjonsnedsettelse. Dette var den utløsende faktoren for mitt arbeid. At unge kvinner med flerkulturell bakgrunn og en funksjonshemming skal få sin plass i samfunnet, at de skal være med å ta avgjørelser som angår deres liv og ha rett til fritid. Jeg ønsker å bli kvitt «snill-pike-syndromet» som mange minoritetskvinner med og uten nedsatt funksjonsevne blir offer for både i sine egne kulturer og fra samfunnet. I mitt oppsøkende arbeid har jeg møtt mange unge kvinner og jenter som sliter med sin psykiske helse. De går lenge og bærer på bekymringer sine alene uten å få hjelp. Bekymringer som egentlig ikke er deres ansvar, men som samfunnet og minoritetskulturen har tillagt dem på grunn av deres funksjonsnedsettelse. Det snakkes heller ikke særlig høyt om kvinners og unge jenters psykisk helse. Det er en antakelse om at disse skal være sterke og tåle mangt og det er muligens herfra «snill-pike-syndromet» har sitt opphav i deres liv. Mange ganger har jeg blitt kontaktet på sosiale medier og blitt spurt om å møtes på kaffe. Unge kvinnene som trenger noen å snakke med, trenger å sette ord på vanskelige ting og føle at de blir forstått og møtt. Ting de ikke kan ta opp hjemme og med venner fordi de ikke vil forstå. Når andre skal mene hva du skal tenke, føle og gjøre i ditt liv blir du i det øyeblikket tildelt en offer-rolle hvor du blir fratatt eierskap over egen kropp, sinn og realitet. Det er her arbeidet mitt har vært viktig, å kunne bistå unge kvinner med funksjonsnedsettelse som trenger hjelp til å finne seg selv, se på muligheter for fremtiden og hjelp i systemet.
Vi må derfor jobbe for å skape en større åpenhet rundt temaet. Mennesker med funksjonshemming er likeverdige og skal ha lik status, og kan bidra i fellesskapet som alle andre mennesker. Vi må tørre å løfte frem tematikken. Hvorfor ser vi så få mennesker med funksjonsnedsettelser i samfunnsbildet? Dette gjelder fra det private plan til lederstillinger i bedrifter og organisasjoner. For at arbeidsplasser må bli mer mangfoldige og inkluderende, må vi først gi kvinner med og uten funksjonsnedsettelser muligheter til selvrealisering. For at Oslo skal gjenspeile befolkningen sin må vi gjøre noe med holdningene til folk rundt det å være kvinne med nedsatt funksjonsevne. Det skal ikke bare anerkjennes at denne undergruppen eksisterer, men vi må akseptere deres menneskeverd og at de er likestilte samfunnsborgere. Dette må vi alle i samfunnet ta et ansvar for. Et ansvar for større åpenhet og mangfold, tørre å ta et ansvar for å bryte ned tabuer og sørge for større deltagelse og integrering. Forbilder som baner vei og viser at det er mulig å leve et aktivt liv og bidra til felleskapet. Det er en menneskerett å ha makten over sitt eget liv. Den gjelder også om man har en funksjonsnedsettelse og er en kvinne. Det er så inderlig enkelt å vente på at andre skal stå opp for deg og kjempe din kamp. Virkeligheten er slik at hvis du ikke tørr å snakke om det du brenner for, er det dessverre slik at ingen andre kommer til å kunne tale for deg. Det er derfor viktig å engasjere seg å tale sin sak, løfte viktige temaer og sette ord på tabuene som ingen snakker om. FORDI ingen er egentlig fri før alle er fri, og ingen kvinner er fri før alle kvinner er fri.
Avslutningsvis er jeg takknemlig for alle mennesker som har berørt meg gjennom mitt liv, lærere og kollegaer som har utfordret og hjulpet meg når min kropp var sliten. Alle mine venner og nære som har trodd på meg hele veien, og bidratt til at jeg er den personen jeg er blitt i dag, dere vet alle hvem dere er. Takk til Gud og min mor som ga meg liv, og har støttet min rett til et liv alle disse årene. Mine søsken som har stått opp for meg når urett har skjedd fordi de tror på min kamp like mye som jeg gjør. Og ikke minst, en ordentlig takk til OXLO-prisens jurys tillit. Tusen takk for meg.
Bilde: Enhet for mangfold og integrering – OXLO
Bildebeskrivelse: Sadia Iqbal under utdelingen av prisen på Litteraturhuset. I bakgrunnen ser vi bokhyller og OXLO sin rollup.
Forsidebilde: Jason Leung, Unsplash
Bildebeskrivelse: konfetti på blå bakgrunn