25. juli 2003 fylte jeg 29 år. Akkurat en måned senere lå jeg på Rikshospitalet og maste på sykepleierne, som 24/7 satt ved min side på intensiven, om å «ta ut det jævla røret i halsen». Det plaget meg skikkelig.
Tekst: Charlotte Jahren Øverbye. Illustrasjonsbilde: Mathieu Stern, Unsplash
Jeg hadde akkurat våknet opp av det kunstige komaet legene hadde lagt meg i for at jeg ikke skulle kunne røre en lillefinger etter livreddende hjernekirurgi. Noen dager før operasjonen hadde jeg fått en voldsom hjerneblødning som ikke ville slutte å blø.
Jeg er fortsatt irritert over at jeg ikke kan erindre noe fra helikopterturen Tønsberg-Oslo. Jeg har på et senere tidspunkt sett helikopterne, inkludert pilotene, lande på Rikshospitalet. La oss innse det, de ser jo ganske kule ut! Ser ut som noe tatt rett ut fra en actionfilm.
Jeg fikk hjelp i verdensklasse. Nevrokirurger, leger, sykepleiere, hjelpepleiere og ikke minst fysioterapeutene. Jeg fikk livreddende hjelp på Rikshospitalet. De gikk inn i hodet mitt, stoppet blødningen. Det tok ikke lang tid etter jeg fikk ut røret i halsen før jeg ble overført til mitt lokalsykehus i Tønsberg.
Fra første dag fikk jeg fysioterapi. Oppgave nummer én: sitte. Jeg var fullstendig lammet på hele venstre side av kroppen, å sitte var ikke et alternativ. Heldigvis hadde fysioterapeuten på sykehuset andre planer. Takk for det! Kysthospitalet i Stavern var neste. I tillegg til førsteprioriteten, som var å klare å gå igjen, var det også andre tanker som traff meg stadig.
Jeg var 29 år. Jeg tenkte på om jeg noen gang kom til å få ha sex igjen. Det høres kanskje ut som en detalj. Det var det ikke. Jeg satt i rullestol, var fullstendig skjev i både kropp og ansikt. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg på og av toalettet. Livet var snudd fullstendig på hodet. Jeg gikk bokstavelig talt fra å danse på bordene til å ikke vite om jeg noengang skulle klare å holde meg oppreist igjen.
For mange kan det kanskje høres merkverdig ut å ha tanker om sex i en slik situasjon, og ja, det kan jo være. Men det handlet om så mye mer. Situasjonen min var så vanskelig. Jeg bodde på avdeling med mennesker som var minst 30-40 år eldre enn meg. Jeg kom fra et helt annet liv. Seksualitet var en stor, og ikke minst naturlig del av livet mitt.
Mine behov ble redusert til mat, drikke og opptrening av min fysiske kropp. Jeg fikk en fantastisk behandling av alle ansatte og jeg følte meg ivaretatt. Jeg kan noen ganger kjenne på ønsket om å kunne prate med noen om de følelsene som var i sving hos meg. Den yngste på avdelingen har ofte andre behov for oppfølging enn den eldste.
Det er ikke bare sex, det er tanken på å alltid måtte være annerledes, en tanke om at ingenting vil noengang bli som før. Den Charlotte jeg kjente var kanskje for alltid borte? Det var skummelt.
Når jeg ser tilbake på dette nå 16 år etter, så er det flere ting jeg skulle ønske jeg kunne visst i den skremmende situasjonen. At det ikke var sånn at jeg var borte for alltid, at livet kom til å falle tilbake på plass. At jeg etter noen lange måneder med rehabilitering kom til å klare å gå litt igjen, og at jeg året etterpå skulle finne ham som jeg giftet meg med. At jeg skulle finne et sterkt politisk engasjement i SV, og ønske å kunne snakke for dem som ikke blir hørt og ikke har en stemme selv.
I dag, 29. oktober, er verdensdagen for hjerneslag. 12.000 får slag i Norge hvert år, risikoen øker med alderen, men stadig flere kvinner under 50 år blir rammet. At man får rask hjelp når det inntreffer og god rehabilitering i etterkant er helt essensielt, i første omgang for overlevelse, og i neste omgang for livskvaliteten etter slaget. Enten man er 29 eller 69 år når slaget treffer, så ønsker jeg for alle slagrammede at de får like god hjelp som jeg fikk da livet mitt ble snudd på hodet.
Charlotte Jahren Øverbye er politiker og gruppeleder for SV i Sandefjord kommunestyre.
Se også: Hjerneslag på agendaen
Se også: SlagAppen
Bildebeskrivelse: et slørete bilde av en kvinne opp-ned, vi ser øyet hennes i fokus i et speil