Årets 8. mars ligger bak oss, hvor folk over hele verden har markert både seiere og pågående kamper for bedrede rettigheter og levevilkår for kvinner. Denne 8. mars var det også 3 år siden vi så akkurat hvor brutalt livet på en institusjon for mindreårige kan være.
7. mars 2017, Guatemala City. På institusjonen Hogar Seguro Virgen de la Asuncion, bor det ca. 800 barn og unge med ulike utfordringer. 173 av dem har funksjonsnedsettelser, andre kommer fra fattige urfolkfamilier som ikke kan ta vare på dem, andre har blitt plassert der fordi de har såkalte adferdsproblemer eller har begått mindre alvorlige kriminelle handlinger. Denne dagen rømmer det rundt 100 ungdommer ut i skogen i protest mot dårlig behandling, slemme voktere og seksuelle overgrep. I løpet av natten så fisker politiet opp de rømte ungdommene. Ifølge myndighetene har de oppført seg veldig dårlig mens de var på rømmen, de skal både ha brukt rusmidler, gjort kriminelle handlinger og hatt seksuelt samkvem med hverandre.
Dagen etter, den 8. mars, stenges 56 unge jenter inn på en sovesal som straff. Utenfor står politibetjenter og vokter dem, frustrasjonen er stor blant de innestengte ungdommene. Jentene tenker at hvis de tenner på en madrass i protest, så er politiet nødt til å slippe dem ut. En av dem tenner på madrassen, flammene sprer seg raskt til de andre syntetiske madrassene og blir en stor brann. Politiet slipper dem ikke ut. Resultatet er at 41 jenter dør, alle i alderen 12-17 år. Fordi politiet til slutt låser opp døra, så overlever 15 jenter så vidt.
Myndighetenes versjon er at politibetjentene ikke fant nøkkelen til døra og ikke evnet å evakuere jentene på noe annet vis heller. Vitnebeskrivelsene forteller en annen historie, at denne versjonen er løgn, at politiet valgte rolig å gjøre ingenting. De skal ha blitt overhørt av fem vitner å ha sagt «De rømte én gang, nå kan de prøve å rømme igjen hvis de er så tøffe.»
Institusjonen hadde vært i medias søkelys på grunn av saker om seksuelt misbruk. I 2013 ble en lærer ved navn Edgar Ispache fengslet for seksuelle overgrep, og i 2014 ble en annen ansatt ved navn Jose Perez dømt for voldtekt av en jente med utviklingshemning. Det var anklager om voldelige straffemetoder, systematiske seksuelle overgrep og at jentene ble trafikkert til prostitusjon om natten.
Er dette en løsrevet tragedie som man bare bør grøsse av og gå videre? Er det tilfeldig hvem disse barna var, eller hva slags bosted det skjedde på? Selvfølgelig ikke. Hendelsen føyer seg inn i lang rekke overgrep mot barn og ungdom som befinner seg helt nederst på rangstigen i samfunnet, i dette tilfellet i Guatemala. Institusjonaliseringen av verdens mest sårbare barn er et globalt problem, og den krever et sterkt internasjonalt fokus.
Man anslår at 8-10 millioner barn globalt bor på institusjon, og at de fleste av disse er plassert der på grunn av enten fattigdom eller funksjonsnedsettelser. Man har liten oversikt over antallet personer og forholdene de lever under, men man ser at det flere steder i verden er en økning i institusjonaliseringen av barn av unge.
Hvem var jentene på Hogar Seguro? Historiene til noen av ofrene har kommet fram i media. En av de døde var Indira, 16 år. Hun bodde på institusjonen fordi hun var utsatt for omsorgssvikt av moren og seksuelt misbruk av faren. To av de døde var søstre på 12 og 14 år. De holdt alltid sammen, den ene var livlig og utadvendt mens den andre var mer stille. De vokste opp i en fattig familie med to andre søsken, men trivdes ikke på skolen og begynte å rømme hjemmefra. De ble plassert på institusjonen på grunn av adferdsproblemer.
En av de døde var Kimberly Ortiz, 17 år. Hun bodde på institusjonen fordi faren hennes var i fengsel, moren hadde forsvunnet og bestemoren hadde ikke råd til å forsørge henne. En av de døde var søsteren til Estilita Urrias, som en måned før brannen hadde bønnfalt Estelita om å prøve å få henne ut av institusjonen. Hun hadde fortalt at de ansatte tok henne med ut om natten, hvor hun ble voldtatt av fremmede.
Pårørende og aktivister har kjempet for rettferdighet siden 2017 under emneknaggen #nosfaltan41 – «vi mangler 41». Gjennom 2019 beskyldte de påtalemyndighetene for å somle med rettsprosessen, den siste utviklingen i saken skjedde i januar 2020 hvor også tidligere president Jimmy Morales ble anklaget for delaktighet i dødsfallene.
I 2018 publiserte The Guardian en dybdereportasje av journalist Tina Rosenberg, om veldedig finansiering av barnehjem og såkalt frivillighetsturisme. I mange fattige land blir ressurssvake barn institusjonaliserte på barnehjem, ikke fordi de ikke har foreldre, men fordi mange kan tjene grovt på donasjoner og besøk av frivillige fra rikere land. Dette skaper økonomiske insentiver for myndighetene til å bygge institusjoner (som blir finansierte utenfra) framfor å satse på dyrere og mer kompliserte tiltak, for å redusere fattigdom og sosiale problemer så foreldrene kan ta vare på barna selv.
Rosenberg skriver at et år etter brannen i Hogar Seguro, ble hun med organisasjonen Disability Rights International til Guatemala for å se hvordan det gikk med barna med funksjonsnedsettelser som hadde blitt flyttet fra institusjonen da den stengte. Det de møtte var rystende. Mange av barna de møtte var bundet fast i rullestoler. På et katolsk barnehjem var noen jenter stengt inne i et bur. På et annet katolsk hjem fant de 4 tenåringer liggende på gulvet med hendene bundet på ryggen.
Alle barna de møtte på var barn som kunne bodd hjemme med sine familier hvis familien hadde fått støtte. Organisasjonen Hope For Home i Guatemala, er en av de få veldedige som følger denne metoden: De har tre team med ansatte som støtter 150 familier med funksjonshemmede barn. Den enkleste formen for støtte er å sørge for at hele familien får mat, sånn at ikke det funksjonshemmede barnet skal få rollen som en økonomisk byrde. Ellers får de hjelp av sykepleier og fysioterapeut.
De tre organisasjonene Lumos, Maestral og CRS jobber med å hjelpe blant annet Guatemala med å snu utviklingen fra institusjonsomsorg for sårbare barn, til familiebasert omsorg. Rwanda erklærte i 2018 at de ville bli det første landet i Afrika hvor alle barn som trengte omsorg, fikk dette i familier framfor barnehjem. Landet hadde da allerede gjort en stor innsats på dette feltet, og fått 4 av 5 barn på institusjon flyttet over til familier.
Norges Handikapforbund har lenge kjempet imot institusjonaliseringen av funksjonshemmede, fordi et liv på institusjon gjør oss mer segregerte, mer sårbare for vold og seksuelle overgrep, og fordi det i verste fall setter livene våre i fare. Med det globale fokuset kommer dette tydelig frem: Året før brannen i 2017, så skjedde knivangrepet på en institusjon for funksjonshemmede i Sagamihara i Japan. 19 personer ble drept og 26 personer skadet, av en gjerningsmann som mente at personer med funksjonsnedsettelser ikke hadde livets rett. Han var inspirert av nazistisk tankegods rundt rasehygiene.
Det er flere artikler I FNs Funksjonshemmekonvensjon som ville være relevante å vise til, en av dem er artikkel 18, punkt 2: «Barn med nedsatt funksjonsevne skal registreres umiddelbart etter fødselen, og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Vi kan også løfte fram FNs bærekraftsmål 16.2: «Stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot og tortur av barn.» FN-komiteen for funksjonshemmede ba Norge i 2019 om å lage en avinstitusjonaliseringsplan, denne oppfordringen ligger nå på Abid Rajas bord.
Alle barn fortjener trygghet, uansett deres funksjonsnivå eller bakgrunn. Vi mangler 41 jenter. Vi mangler oversikt over millioner av barn og unge som er institusjonaliserte verden over. Dette er verdens mest sårbare mennesker, og de fortjener at vi retter vårt fokus og vår arbeidsinnsats mot at disse blir tatt vare på.
Tekst: Bianca Bernhoft Løkkeberg
Bilde: Comisión Interamericana de Derechos Humanos, CC BY 2.0
.jpg){kind=link}
Bildebeskrivelse: Vi ser et murbygg med en blå dør, døren har brannskader. Over døren er det gul politi-tape hvor det står «evidencia». Til venstre ser vi et vindu med hvitt gitter foran seg, til høyre ser vi et vindu som er dekket av svart plast.
Les også:
Rapporten Living in Chains (2020) av Human Rights Watch
Trials begin in Guatemala for officials who stood by as 41 abused girls burned to death
https://www.nytimes.com/2019/02/14/world/americas/guatemala-shelter-fire-trial.html
https://globalhumanrights.org/blogs/41-girls-burn-hogar-seguro-fire-guatemala-trials-justice/
https://www.astrolabio.com.mx/los-40-rostros-de-las-ninas-quemadas-de-las-que-nadie-se-atreve-a-hablar/